Rune i verdenstoppen!

Rune Carlsen har igjen satt Norge på kartet.

Rune Carlsen - IBM

Magiske Cirkel Norge er i disse dager særdeles stolte av et av våre medlemmer. Rune Carlsen har satt Norge på kartet nok en gang i en internasjonal konkurranse. Etter at han ble tildelt «Award of Merit» under London International CloseUp Competition i desember 2012, bestemte han seg for å legge en plan for hvordan han skulle klare å hevde seg i en av verdens mest anerkjente og prestisjetunge konkurranser for tryllekunstnere.

20. juli 2013 feide han konkurrentene til side og ble tildelt 2. plass under International Brotherhood of Magicians (I.B.M) CloseUp Contest i Phoenix, Arizona i USA. Meg kjent, har ingen nordmenn tidligere plassert seg under denne konkurransen, som bl.a verdensmester Shawn Farqhuar og vår svenske venn Johan Ståhl har vunnet tidligere. Dette er en bragd som et fåtall skjønner omfanget og viktigheten av for norsk trylling og vår anseelse ut i den store verden. Jeg tok derfor en prat med Rune, for å høre hvordan det hele har gått for seg det siste halve året og hans tanker rundt det å konkurrere.

Rune, du må unnskylde meg, men, – hva føler du nå? 

– Uvirkelig. Jeg satt klar under premieutdelingen til å ta bilder av vinnerne, så hørte jeg bare i det fjerne «Second place, from Norway……» og da skvatt jeg. Helt ærlig, på veien opp mot scenen kom faktisk tårene og jeg følte en utrolig lettelse. Når du samtidig hører et publikum på 5-600 personer jubler høylytt og verdsetter premieringen, blir man rørt. Da er det ikke tilfeldigheter. Det tok både timer og dager før det gikk helt opp for meg. Så jo, jeg er veldig glad, men også veldig sliten, både psykisk og fysisk. Det er en stor påkjennelse over lang tid, men gleden over å lykkes er enorm.

Hvordan var gjennomføringen av konkurransen hos I.B.M?

– Den var noe annerledes enn hva man er vant til. Faktisk vil jeg påstå at det er slik alle CloseUp-konkurranser burde blitt gjennomført. De hadde satt av 3 rom for gjennomføringen, og alle deltakerne skulle opptre på alle 3 rommene. I hvert av rommene var det ulikt publikum, og ulike dommere. Det var kun plass til 40-70 personer i hvert rom, litt avhengig av hvor mange de presset inn. Reglene er i prinsippet som andre konkurranser, med et par få unntak. Etter premieutdelingen fikk du dommerskjemaene med vurderingene på hvert enkelt område som ble vurdert. Kriteriene var noe ulikt hva vi er vant til i Norge og FISM, selv om det til syvende og sist dreier seg om det samme. Som konkurransedeltaer hos I.B.M følte man seg godt behandlet, de hadde fokus på samholdet mellom konkurrentene, skape vennskap og ikke minst at du konkurrerer mot deg selv, og ingen andre. En fantastisk atmosfære som så langt i min karriere har vært helt unik.

Hva fikk deg til å satse på konkurranser? 

– Vel, det er det mange grunner til. Jeg husker godt da jeg var på FISM 2006 i Stockholm, og da sa jeg til meg selv, «en dag, skal jeg stå her». Jeg ble ikke skremt, selv om nivået var høyt. Det er nå 7 år siden. Jeg liker perfeksjonisme, og konkurranser handler i stor grad om akkurat dette. Jeg liker å sette meg mål, og jobbe målrettet. Gjerne grisete mål som for mange kan høres uoppnåelige ut, men som for meg er noe jeg kan strekke meg etter. I 2008 fikk jeg en andreplass i Nordisk som ga vann på mølla. I 2009 deltok jeg i VM i Beijing med gode tilbakemeldinger fra blant annet Shawn Farqhuar, i 2010 vant jeg Nordisk og i 2011 deltok jeg på EM. Mellom alt dette har jeg fått med meg 5 norgesmesterskapstitler. Jeg liker å konkurrere fordi jeg får brukt min kreativitet og ikke minst det å jobbe målrettet mot noe.

Men hva har skjedd det siste året? 

– Etter Norgesmesterskapet i Stavanger 2011, snakket jeg med Johan Ståhl som mente akten min hadde et internasjonalt nivå. Vi snakket litt sammen om hvilke valg jeg burde gjøre, hva jeg kunne gjøre med akten, og hvilke konkurranser jeg burde peile meg ut. Han anbefalte meg London International CloseUp Competition og International Brotherhood of Magicians. Jeg valgte å lytte til Johan, og det har vist seg å være et korrekt valg.

Betyr det at du har hatt samme akt i 2 år nå? 

– Nei. Den har forandret seg enormt, noe som var høyst nødvendig for å lykkes. Den begynte som en akt sittende bak et bord, hadde veldig begrensede muligheter og var veldig lite dynamisk. Metodene var skremmende dårlige, sett i forhold til hva det har blitt til idag. Den akten hadde aldri nådd opp i internasjonale konkurranser idag. Gudskjelov så Johan mulighetene bak konseptet til akten, noe som gjorde at jeg siden den gang har forandret den drastisk. Til NM i 2012 var den allerede enormt endret til en mer stående og parlour-preget akt, og til London forandret den seg ytterligere, særlig rundt metodikk. Til konkurransen i I.B.M har igjen veldig mye skjedd, metoder har blitt endret, faktisk i grenseland noe seint før selve konkurransen. Selv siste kvelden før selve konkurransedagen, gjorde jeg endringer. Dette er ikke å anbefale, men det var et veldig viktig element å få inn. Men det holdt akkurat. Jeg jobber konstant med akten, og har allerede nå, kun få dager etter konkurranse i USA, 3 nye endringer som skal inn. Endringer som vil forsterke effektene. En akt blir aldri ferdig, den skal og vil alltid være i forandring.

Hva ser du som hovedutfordringen for deg som nordmann å konkurrere internasjonalt? 

– Det er mange utfordringer. Når det gjelder selve gjennomføringen, så vil språk alltid være en slags barriere. Selv om jeg behersker engelsk bra, har jeg et manus som gir få rom for feil underveis. På norsk vil man enkelt kunne komme rundt evt feil og uplanlagte hendelser, men komfortsonen blir mindre i en konkurransesituasjon og med engelsk som språk. Dette setter sterke krav til metodene man benytter og ikke minst tryggheten i gjennomføringen av dem. Man kunne satset på en «Silent act», som da ville vært en akt til musikk. Men etter å ha gjort dette i 2009, skjønte jeg fort at dette ikke er meg. Jeg må til en viss grad få være tryllekunstneren Rune Carlsen også under konkurranser, selv om det jeg gjør ikke nødvendigvis reflekterer det jeg underholder med til daglig. Men hovedutfordringen med å konkurrere internasjonalt er nok et mangelene miljø her hjemme. Jeg står veldig alene i denne satsningen, selv om jeg har flere gode kolleger som jeg benytter for å få hjelp, innspill og tips. Men dette er en stor utfordring som ikke er et tema man begynner å løse, før man kanskje har løst andre utfordringer miljøet står overfor. Jeg vil likevel benytte anledningen til å takke personer som Ruben Gazki, Vidar Strat, Mikael Hedne og Kevin Lunde for deres tid, innspill og støtte. De har alltid stilt opp om det har vært behov for det.

Hvordan er nivået internasjonalt? 

– Det er høyt og kan ikke sammenlignes med noe av det vi ser her hjemme under Norgesmesterskapet. Selv om man også på de internasjonale konkurransene har de som faller gjennom, så er nivået generelt sett veldig høyt. Dessuten er det å trylle internasjonalt særdeles spesielt. Man treffer personer man har hørt om, lest om, som du vet har gitt ut DVDer, som har gitt ut bøker, som har flere andre internasjonale priser. som du har sett skal delta på andre konferanser, og du føler deg generelt sett veldig liten når du kommer fra Norge. Flere vet jo ikke hvor Norge er en gang. Da blir også kravet til deg automatisk enda høyere, og du vil for guds skyld ikke være den som faller gjennom. Her vil en dårlig psyke ødelegge deg fullstendig.

Du mener at du ikke er nervøs? 

– Jo, jeg er nervøs, så det holder. Men jeg vil tro det er det vi kan kalle «nødvendig nervøsitet». Det du må ha for å kunne yte det lille ekstra. Hadde alt gått på autopilot og du ikke hadde følt noe spesielt for konkurranser, hadde det slått tilbake på deg selv. Men, jeg er vant til å underholde publikum, og jeg er vant til å holde foredrag og seminarer for mange mennesker. Dette har utvilsomt hjulpet meg mye. Så lenge du vet du kan akten din, at du har kjørt denne mange hundre ganger før en konkurranse, gir deg innerst inne uansett trygghet. Nervøsiteten preller ofte av etterhvert som man er i gang.

Hvordan får du tid til å forberede deg? 

– Jeg bruker noen timer hver eneste dag, før slike konkurranser, over mange måneder. Men det betyr ikke at jeg sitter med kortstokken eller kjører akta 10x pr dag. For meg er det mange måter å forberede seg på. Frem mot både London og I.B.M har jeg kanskje brukt 70% av tiden på manus og scriptingen av dette. 3x om dagen lufter jeg bikkja, og selv her pugger jeg manus. Jeg rekker bare på disse lufteturene å kjøre akta mi 5 ganger, uten rekvisitter, kun manus. Folk i nabolaget må tro jeg er gal, som går å prater med meg selv. Det samme skjer når jeg kjører bil. «Pappa, hvorfor prater du engelsk», har dattera spurt meg mange ganger om. Poenget mitt er at jeg må utnytte alle ledige stunder jeg har. Teknikk er bare en liten del av en akt, ihvertfall min. Jeg har brukt mye tid på å finne metoder som gjør vanskelig teknikk overflødig. I tillegg har du manus, kommunikasjon, blikk, fremtoning og mange flere punkter som totalt sett påvirker resultatet ditt. Alt dette må det jobbes med.

Hva skjer videre nå? 

– Jeg har lyst å få med meg en internasjonal konkurranse til i løpet av 2013. Jeg har sett litt på hvilke muligheter som eksisterer og det kan hende det blir noe i Europa. Utover dette, så er det EM om ett år, og VM om to år, som fortsatt er særdeles aktuelt dersom jeg klarer å holde intensiteten oppe. Dessuten er det også et økonomisk aspekt rundt dette, som må løses.

 

 

 

Fem kommentarer

Det er kommet fem kommentarer til denne artikkelen. Medlemmer i MCN kan lese kommentarer og delta i diskusjonen.

Logg inn

Flere saker